Minneord om Tore Ylvizaker
Til minne om den mest betydningsfulle personen jeg aldri møtte.
Det er bare tre dager siden jeg sist snakka om den uoverskuelige innflytelsen Tore Ylvizaker har hatt på meg. Jeg tar meg ofte i å snakke om dette.
For en som hadde en fot både i svartmetallen og den alternative rocken på tampen av nittitallet var Ulver-skiva Themes from William Blake’s The Marriage of Heaven and Hell virkelig skjellsettende. Den var åpenbart et barn av svartmetallen med alt det dette gjerne innebar av villskap, naivitet og (over)intellektualisering, men med minst like store deler eventyrlysten industrimusikk, ambient, støy, trip-hop, hip-hop, og noen fullstendig besnærende strekk jeg aldri har hørt maken til. Hverken før eller siden.
Som en som også brukte vesentlig tid med nesa i bookletene som fulgte med fysiske utgivelser av musikk (se for dere et slags dekorativt infoskriv), demret det kjapt at Ylvizaker var hovedarkitekten bak det enorme musikalske stilskiftet som William Blake-skiva skulle representere i Ulver-katalogen. Et markant steg ut av skog, folkeeventyr, skarpe gitarer og nasjonalromantikk, til en besnærende mørk urbanitet. En minst like fryktinngytende setting, som også kunne romme så uendelig mye mer.
Jeg tenker ofte på velfungerende musikksmak som et evig ekspanderende rotsystem. Først et lite knippe band, og noen impulser, som leder til nye band og nye impulser. Lar man musikken være en sentral bestanddel av identitetsdannelsen blir dette også en personlig utvikling. Noen artister er blindveier, andre leder til noen få andre, mens et kollektiv som Ulver åpner flerfoldige nye verdener. Samtidig. Som en dråpe blekk i stille vann. Som en liten atombombe i hjernen.
Ulver i 1998 var en slik eksplosjon. Den første gangen den slektstre-aktige greia skissert over forgreina seg nær ukontrollert. Streker over alt. Det er så mye av det jeg fortsatt bryr meg innmari mye om som trolig kan spores tilbake til Ulver at det begynner å bli uoversiktlig, men veiene videre svingte i allefall innom Coil, When, Aphex Twin, Portishead, Biosphere, Merzbow, Sunn O))), El-P, Bohren and der Club of Gore, Boris, Stars of the Lid, Fennesz, Upland, osv. inn det fuckings uendelige. Som igjen ledet videre, og så videre. Noen hadde jeg kanskje funnet på egen hånd, andre ikke. Noen kom via forumet med likesinnede som samlet seg rundt bandet, andre kom fra Kristoffer Rygg som det andre musikalske navet i denne perioden, men veldig, veldig mye fikk jeg fra Tore.
Den sentrale rettesnoren som guidet Ulver i denne perioden — den grunnleggende filosofien — var: Wolves Evolve. Selv er jeg ingen ulv, men livet er fortsatt for kort for smal smak, små hoder og manglende nysgjerrighet. Alt dette starta for min del i 1998. Og plutselig er man en annen person.
Av folk jeg aldri har møtt, av folk jeg trolig heller ikke hadde spotta i forbifarta, har trolig ingen vært så viktig for meg som Tore. For de som stod han nær var han mye mer enn en av de mer besnærende musikalske hjernene som landet har fostra. For meg var sistnevnte helt hinsides uvurderlig.
Hvil i fred.