Det året det var så Brat*
Årets beste skiver og div, 2024
Av og til maler man seg virkelig inn i et hjørne, altså.
Fra å være årets fineste tradisjon, hvor vi som jobba på Platekompaniet rundt midten av 2000-tallet delte årsfavorittene våre i omtrent like store deler kulturkommunikasjon, smaksdemarksjon og felles kjærlighet til fenomenet musikk, ble dette for meg også noe i nærheten av en besettelse som ble vanskelig å legge fra meg i tiden som fulgte. Og mens stadig færre skriver om årets beste skiver på internett føler jeg tydeligvis fortsatt intenst på nødvendigheten av å gjøre nettopp dette. Mer en tvangstanke enn et legitimt ønske om å kommunisere noe fint si, selv om sistnevnte også fortsatt er en komponent av alt dette.
… men så kunne jeg selvfølgelig ikke nøye meg med det heller. 15 plater ble til et utall plater, og låter, konserter, og spillelister. Og etter all denne nær meningsløse tidsbruken begynte også mangelen på kontekst gradvis å se litt merkelig ut også. “Værsågod, her er et knippe plater jeg likte”, liksom — som en slags småautistisk smaksfleks. Så da begynte jeg tydeligvis også å fylle på litt generell tekst om året som hadde gått da. Et slags kronglete og tidkrevende julekort med fokus på musikk, om du vil.
Og mens tradisjonen bare har rulla nær ubetenksomt og tvangsmessig videre har jo også disse følgetekstene bare fortsatt å bli mørkere, noe jeg også kommenterte i 2023. Og vipps er vi da tilbake i det hjørnet jeg åpnet denne teksten med. For jeg er jo egentlig ikke så alt for gira på å skrive om det — og det må jeg jo, tydeligvis — men det er virkelig ikke å legge skjul på det, altså: 2024 var et skikkelig drittår. Begredelig faenskap. Fysj. Fuckit!
Så ja, jeg ble omsider ferdig med den mye omtalte og lenge bebudede doktorgraden og ble nedbemanna omtrent samme måned. Og arbeidsmarkedet er bratt (men ikke Brat?), og utenforskapet er ektefølt, og om dette ikke var ille nok i seg selv fikk vi både lempa på hvalpedød, vanlig død og sykdom i nær familie. Jeg skriver også av en eller annen sjuk grunn også en del om Gaza nedover her, så ja… her er hodet stort sett fokusert på konstruktivitet og positivitet.
At jeg skulle være en aproposmusikk-kis har jeg vel egentlig aldri trodd. Gladmartin hører egentlig ikke på gladmusikk, og Tristemartin hører egentlig ikke på trist musikk, men dette året markerer altså nok en bevegelse mot det ytterligere tverre og abstrakte — støy og angst. Så om noen der ute er på utkikk etter en skrivefør samfunnsforsker, kommunikasjonskis, eller popkulturnerd er det bare å ta kontakt, altså. Om ikke bare for å få en god kollega med på laget, så gjør det av ren og skjær tanke for listevariasjon.
[*Med referanse til “Brat”, nyskiva til Charli XCX og sommerens fenomen “Brat Summer”. Selv har jeg ikke hørt skiva enda, og fikk egentlig ikke med meg stort mer av sommeren enn at Kamala var brat. Men jeg husker når Chet Hanx, sønnen til Tom Hanks, lanserte fenomenet “White Boy Summer” og det framstod som langt mer problematisk]
Uansett:
Årets beste skiver:
- Paysage d’Hiver — Die Berge
- The Necks — Bleed
- Christina Kubisch & Trondheim Voices — Strömsanger: For Six Voices and Electromagnetic Waves
- Diverse artister — Jordsvingninger
- Deathprod — Let me be Forever Animal
- Sadness — I Want to make Something as Beautiful as you
- Kamasi Washington — Fearless Movement
- Chat Pile — Cool World
- Beak — >>>>
- Godspeed You! Black Emperor — No Title as of 13 February 2024 28,340 Dead
- Kêres — Eidolon Abraxas
- Barren Womb — Chemical Tardigrade
- Drug Church — Prude
- Misotheist — Vessels by Which the Devil is Made Flesh
- Fennesz — Mosaic
- Tomas Järmyr — Entrails
- Darkspace — Darkspace -II
- Colin Stetson — The Love it Took to Leave You
- Nick Cave — Wild God
- Kali Malone — All Life Long
Årets beste låt:
Årets beste låt er ikke på noe album, og er ikke skrevet av det man gjerne assosierer med den riktignok drit-løse samlebetegnelsen “profesjonell musiker”. Låta er også kun på drøye minuttet, men endte opp med å bli det stykket innspilt musikk jeg både hørte mest, og tenkte oftest på, i 2024.
Dette er Jonathan Mann, en åpenbart litt spesiell kis, som fra leiligheten sin har skrevet og spilt inn en sang i døgnet i over 17 år. I skrivende stund (040125) er det 5849 sanger det.
Enkelte dager er dog mer minneverdige enn andre, og da Donald Trump ble skutt i øreflippen fresa kula også videre og traff Corey Comperatore. Med dette ble en kaotisk hendelse som i en normal offentlighet kanskje hadde vært oppsiktsvekkende i mer enn fem minutter — filtrert gjennom hodet til Mann — en meditasjon over sosiale medier, politisk postulering, schtøgg kynisme, våpenlovgivning og høyst selektiv empati.
Da jeg skrev noen ord om hvordan det føltes å leve i 2023 prøvde Israels propagandamaskineri å påberope seg at de kun bomba sykehus med terrorister under. I 2024 stilna mye av kritikken, halvhjerta unnskyldninger for hensynsløse krigsforbrytelser opphørte, og resten av Gaza og dets innbyggere ble pulverisert. Og av og til, når jeg ikke klarer å stilne den stemmen i hodet som skriker høyest, mens jeg ser forsøk på rettferdiggjøring fra politiske kommentatorer og tastaturkrigere, så kjennes det på ordentlig ut som om om hjernen er i ferd med å gå i stykker. Og da er det fint at en temmelig spesiell kis laga en forbløffende catchy låt som gjorde noe i nærheten av å sette ord og melodi på noen millimeter av disse følelsene.
Det er veldig mange som aldri kommer over dette.
Årets beste strekk musikk:
Ny kategori (ikke at jeg har noe særlig system her). Men jeg er jo fortsatt en av kisene som mener at album er viktig, og at det spiller en rolle hvordan låter henger sammen i kontekst. Da havner vi av og til også i situasjoner hvor noen av de som har lagd noe av musikken jeg har likt aller best et år, ender opp med album som er for ujevne til at det rettferdiggjør plass på årsbestelista. Og hva gjør man da om de gjorde noe vesentlig mer enn å bare lage en av årets beste låter?
[Dette er egentlig et litt dårlig oppspill når jeg nå skal dra fram noen som har laga to av årets beste låter og satt de etter hverandre på et litt ujevn skive. Men det får så være]
… årets beste musikk er nemlig låt tre og fire på Hammok-skiva “Look How Long Lasting Everything is Moving Forward for Once”, henholdsvis “Nothing’s Never Better” og “Wannabe (Billboard No. 1)”. Tror ikke det var noe musikk i år som gjorde meg mer gira enn da jeg hørte disse tidligere i år, hvor de perfekt fanga det som gjorde den emosjonelle Oslo hardcoren så innmari besnærende for meg for rundt 15 år siden (*gulp*), med band som Snöras og Sigh & Explode. Også får det så være at albumet som helhet ikke traff meg helt, da det mellom disse to låtene ligger et mer vellykket musikalsk prosjekt enn hva mange pakker inn i hele album.
Herre jesus. Det er pakka flere gode musikalske ideer i “Wannabe (Billboard No. 1)” enn det meste andre jeg hørte i år.
I ask to be depressed
To write my very best
Nothing came true for me
Nothing came true at all
Ok, et tekstutdrag til:
Then it all comes crawling back to milk you dry and clean
Nothing but blood comes out that just means you’ll keep it clean
Zany motherfucker betting on what you can be
I don’t think there’s nothing here for me
Årets albumcover 2024:
Som et lite apropos når jeg først er inne på temaet kunstnerisk fullendte album (igjen!?), så fikk jeg samtidig en ekstra unnskyldning for å dra fram denne skiva av Christina Kubisch & Trondheim Voices. En utforskning av elektromagnetiske bølger i Trondheim by denne, og omtrent like abstrakt som nettopp dette kan høres ut. Men, som en meditativ og temmelig mørk sak, litt i samme landskap som selveste Deathprod men også virkelig ikke, er dette temmelig uovertrufne greier altså. Og midt i konseptets kjerne — og selvsikkert strålende på albumets omslag — er Liantrikken. Jeg mener … bare se på det her, liksom.
Var lenge siden jeg har sjekka ut ei skive kun grunnet cover nå, men her klaffa denne stadig sjeldnere impulsen temmelig godt!
Årets beste konserter:
Khanate — Berghain, Berlin 230424
Jeg ble Khanate-fan i det bandet roet ned det lille de hadde hatt av nå mytisk konsertvirksomhet engang i 2005. Og da de ga seg hadde de også etterlatt seg så store mengder elendig stemning, både innad i bandet og framfor et forsvinnende lite publikum på lugubre spillesteder rundt omkring i USA og Europa, at det var temmelig usannsynlig at de noensinne ville komme tilbake.
Men det gjorde de, jaggu!
Og i mellomtiden hadde Khanate også blitt et enormt kredibelt navn i skjæringspunktet mellom doom, støy og kunstmusikk, og fjorårets albumslipp ble i så måte en stor begivenhet (og årets beste). Selv dette bleknet dog opp mot annonseringen av at de skulle komme tilbake å spille tre konserter i 2024. Delirisk godt nytt, var det. Sånn, “trodde det aldri skulle hende”-godt nytt.
Da skulle det egentlig vært bortimot umulig å leve opp til slike monumentale forventninger, men det var heller ikke noe problem, gitt! Snarere var dette kanskje det styggeste, men mest presist framførte faenskapet jeg noen sinne hadde hørt. Samtidig var det også så uimotståelig vakkert at jeg fortsatt får gåsehud når jeg tenker på det.
Det var også verdens høyeste konsert, så stor takk til han som så meg der jeg stod framfor scenen med hettegenseren surra fire ganger rundt hodet. Jeg hadde nemlig glemt øreplugger, de spilte så høyt at jeg nesten kasta opp, og jeg hadde absolutt ingen intensjoner om å flytte meg.
Jeg hadde sikkert vært døv uten.
En av mitt livs største konsertopplevelser!
Barren Womb — Lobbyen 130424
Det er kanskje noen mer oppsiktsvekkende konserter lenger ned på denne lista, noen større navn, og på papiret noen mer betydningsfulle evenement. Men det var jaggu også lenge siden jeg hadde hatt det så innmari fett som jeg hadde det på Barren Womb-konserten i april, og jeg hadde det egentlig aldri så fett igjen i månedene som fulgte. Så da ble det årets nest beste konsert da.
Current 93 — Asker Kulturhus 041024
Konserter er imidlertid ikke alltid bare fett. Det kan også være tungt, og trist, og uendelig fint.
Jeg sliter ofte når jeg skal beskrive David Tibet, og hans Current 93-prosjekt, selv om jeg har vært sporadisk opptatt av dette greia siden ungdomsskolen. Som en støy og bråkemann som både vikla seg inn i mer folk-aktig musikk og religion framstår han ofte som en en slags Nick Cave-aktig figur. Temmelig omskiftelige konstellasjoner av musikere rundt han, og deklamering av apokalyptisk tekst gjør ikke likheten mindre slående heller, selv om Current 93 er smalere og rommer om mulig enda større følelser.
Ikke så alt for mye konsertvirksomhet på ham heller. Så dette var andre gang jeg så ham (forrige var i 2016), konserten varte i rundt 150 laaange og triste minutter, og det var noe av det fineste jeg har bevitnet.
A thousand witches’ fingers and teeth
And claws, and snow, and lord low moon
Huddles over the naked planets
With the birds so sweetly singingThe light is leaving us all
The Hold Steady — Electric Ballroom, Camden 090324
Med alder, boliglån og stadig mer rural tilværelse blir anledningene til å stikke på konsert stadig mindre, og da setter også forutsigbarheten inn i progressivt større grad.
Nesten hvert år siden 2018 har jeg sett The Hold Steady spille opp mot tre konserter, på samme plass, i samme by og til rundt samme tid. Og det som jeg for nå rundt syv år siden trodde skulle bli en av de siste mulighetene til å se de, har nå både utviklet seg til en flott tradisjon, og et spektakulært comeback med flere nye, gode, album.
Og mens de aldri spiller noe mindre enn årets beste konserter, ble årets utgave ekstra spesiell for at jeg omsider fikk delt den med kisen jeg har nerda THS med siden 2006. Kisen jeg ble fan med, og som ikke har hatt anledning til å være med på disse konsertene før nå.
Som vanlig var andrekvelden best, ettersom første kveld ofte også innebærer overtenning, og da man begynner å bli sliten til tredjekvelden, Men sistnevnte var også helt storveis denne gang der de spilte på en miniscene for 300 blodfans klemt inn under Tower Bridge en plass.
Koster på meg et bonusbilde fra sistekvelden, og stikker jaggu tilbake en tur i mars i år igjen også, gitt.
Motorpsycho — Verkstedhallen 090624
Har skrevet om denne bevegelsen i noen år nå, men ble MP-fan da jeg så de hadde ei 32 minutters låt, og har brukt de siste femten årene som fan på å ønske at de fokuserte på tightere sett og låter igjen. Med skiva før forrige, “Yay!” (2023) fikk jeg sistnevnte (yay!), og i sommer kjørte de sin første turné hvor de fokuserte på katalogens enklere singelutgivelser.
Det var fint!
Årets beste låter:
Tradisjon tro har jeg selvfølgelig også mekka opp spillelister over årets beste låter. Ei låt pr. skive og et underliggende ønske om å smi en sammenhengende helhet ut av kaoset. Oppdateres fortløpende, og er følgelig som evighetsprosjekt å regne.
MEN: For guds skyld støtt musikere, kjøp musikk, og fuck Spotify
Musikk fra bondebloggen #1:
Som flere av dere sikkert har fått med dere driver jeg også et lite småbruk utenfor Trondheim med min kone. Anbefalt å følge om dere er glad i dyr, og nysgjerrig på folk som holder på med ting de ikke kan.
https://aunmyragaard.substack.com/
Den er også stort sett langt lystigere lesning enn det jeg har levert på denne gudsforlatte sida.
Men, musikkoverlapp kommer alltid til å være en faktor, og overtenking er et kronisk problem, så gjennom året har også delingene fra gården blitt fulgt av mer eller mindre gjennomtenkte musikkvalg. Så da fødte 2024 i det minste en ny listetradisjon som jeg sikkert ikke kommer til å bruke alt for lang tid på i årene som kommer.
MEN: Fortsatt … For guds skyld støtt musikere, kjøp musikk, og fuck Spotify